Nå er det lenge siden jeg har skrevet en ordentlig tekst, men det har på et vis ikke vært rom for det de siste månedene. Etter at jeg startet i ny jobb for omtrent tre måneder siden, har det vært mye inntrykk, og sammen med familie, studier og en ekstrajobb som studentveileder, så har det rett og slett ikke vært igjen flere ord til skriving.
I dag er det flere ord igjen! Og i dag vil jeg gjerne fortelle litt om hvordan jeg har det – for livet leker og verden er finere enn fin!
Jeg våkner om morgenen og nesten hopper ut av senga – ny dag! I dag skal jeg få lov til å samhandle med kollegaer, til å stille kritiske spørsmål, drive frem gode løsninger og løfte blikket og prøve å se en helhet i en kompleks verden. I dag har jeg en mulighet til å utgjøre en forskjell. Og i dag så gjorde jeg akkurat det. Igjen. Det er hverdagen. Det å utgjøre en forskjell. Dette er en følelse jeg unner alle å kunne oppleve. Det å ha en jobb der man mestrer, har en god kultur og er en del av et team som drar i samme retning, fordi vi har et samfunnsoppdrag som er større enn oss selv.
Morfaren min, Høvdingen, pleide å si at “nybøtta e alltid blank”, og som barn skjønte jeg nok ikke helt dybden i budskapet. Nå skjønner jeg det.
Nå har jeg opplevd flere arbeidsgivere på godt og vondt. Jeg har også opplevd å være nyansatt flere ganger. Jeg har opplevd å bli heiet på, men også å bli trykket ned. Jeg har opplevd å bli sett, men har også opplevd å bli oversett. Jeg liker å tro at jeg har blitt en bedre menneskekjenner med årene, for nå er det jo langt enklere å forstå mennesker rundt meg. Jeg liker å tro at jeg er mer realist enn da jeg var yngre, og jeg har da forhåpentligvis også blitt bittelitt klokere enn da jeg barn? Det beste av alt er at jeg har blitt tryggere.
Motgang gjør deg sterk sies det, og mang en gang har jeg tenkt med på hva i all verden som egentlig menes med det, og det som regel når jeg har stått midt oppi i en lei situasjon. En tidligere kollega satte ord på det en dag jeg var frustrert, “ta de steinene som kastes mot deg og bruk de på å bygge din egen grunnmur” sa hun. “Plukk de ned, og bygg din egen mur”. Jeg gjorde på mange vis det. Jeg plukket ned det som måtte komme, blandet inn en god dose analyse, jeg må jo tross alt analysere, og jeg prøvde å forstå. Jeg prøvde å forstå hvorfor.
Det utgjorde ikke stort der og da, men så… dagene gikk, hendelsene kom litt mer på avstand og jeg begynte å få igjen meg igjen. For, jeg hadde mistet meg selv litt av syne der en liten stund. Så løftet jeg blikket jeg igjen, og så fremover.
Og der er jeg nå. I en hverdag, og i en ny jobb med et team og en ledelse som jeg kan sammenligne med noe jeg har opplevd en gang tidligere. Den gang jeg jobbet i en industribedrift og en av kjerneverdiene i bedriften var “skikkelig”. Der opplevde jeg at ledelsen hadde troen på ansatte, at det var tuftet på at alle hadde et ansvar og at vi dro sammen. Det var en helt egen kultur i bedriften, og jeg savner mine gamle kollegaer der fortsatt. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å oppleve det den gang da. For det første ga det meg verdifull kompetanse og mulighet til å vokse, både faglig og ikke minst som menneske.
Samtidig er jeg nå i stand til å kjenne igjen den samme kulturen når jeg nå opplever det på ny.
For det er nettopp det, jeg opplever det igjen nå. Magefølelsen sier meg at dette er ikke bare et “nybøtta e alltid blank” – jeg er på rette stedet på en plass jeg løftes frem og kan løfte andre. Der jeg opplever mestring og der det er rom for oss. Og jeg er på en plass der vi bryr oss. Det ekke så aller værst det.
Det sier seg selv når jeg danser mot kaffemaskina og smiler fra øre til øre!