Kunsten å rusle

Kunsten å rusle

Kunsten å rusle er alvorlig undervurdert, og verdien av rusling er seriøst underkommunisert. Tatt i betraktning hvor populært både tur og natur, meditasjon og psykisk helse har blitt, er det underlig at ikke rusling har blitt satt tydeligere på kartet.

Naturen brukes mer enn noen gang, gjennom hele året. Det er toppturer på ski, sykkel og bena. Det teltes og overnattes så hardt og aktivt av vi på nytt må oppdras om konseptene rundt «nasjonalpark» og «verneområde». Folk hugger trær til ved i Femundsmarka. De tråkker og telter i sanddyner og strender i Lofoten. Så til de grader at det må settes opp skilt og gjerder. De legger igjen søppel, lager bålplasser og ingen ser ut til å ane hvordan man ferdes i naturen uten å legge igjen spor. Hva bunner denne respektløse adferden i? Jeg tror det kommer av at vi har det for travelt. Vi har det for travelt til å lære, samle kunnskap og erfaringer fra de som har vært ute før. Eller for travelt til å lese en bok eller flere. Heng med litt til, så skal jeg prøve å forklare.

Stress i naturen eller naturlig stress?
Mange mennesker i dagens Norge bruker altså naturen mer enn noen gang. Men bruker vi den eller er det mer utnyttelse? Vi har nådd et kollektivt stressnivå som ingen før har sett maken til. Det skal skje noe hele tiden, og vi skal helst oppnå noe med det. Vi skal få mer muskler, bli bredere der, smalere her. Det skal telles skritt og måles puls, oksygenopptak og høydemeter. Og det skal selvsagt ta kortere tid enn sist, være et høyere fjell eller vi skal dekke flere kilometer. Raskere, høyere, lengere, tyngre. Og vi må selvsagt ha et mål med å være ute, et mål som kan fotograferes. For alle må få vite hva du har prestert. Så de kan heie, applaudere og like. Vi vil gjerne at andre blir imponerte, og at de liker det vi presterer og presenterer. Enten de mener det eller ikke. 

Den gang da vi var hjemme stort sett hele tiden oppdaget vi i tide at vindskiene på sørveggen måtte males. Eller et vindu som måtte kittes. Vi la merke til at bunnsvilla på stabburet burde skiftes og at tårnseilerne har kommet tilbake på låven for sommeren. Det var nok mye som uroet oss den gangen også. Vi lurte på om det ble nok fôr gjennom vinteren, om vi hadde nok ved, eller om vi fikk råd til en julegave til hver av ungene. Mange var opptatt av, og bekymret over, mangt og meget, den gang som nå. Det var hektiske dager for å få høyet i hus før frosten kom. Det var travelt og et slit da folk og dyr skulle hjem fra setra. Men stress? Jeg har mine tvil. De kjente sikkert på følelsen av å ikke strekke til iblant, og flere enn i dag visste hva det ville si å ha lite eller ingen penger. Likevel tror jeg ikke ordet «stress» en gang fantes. I så fall var det naturlig stress. Det var snakk om liv eller ikke liv. Ikke stress over det jeg vil kalle overfladiske verdier, som i dag.

Et begrep som tidsklemme fantes ikke. Ikke hadde de ord som internett, influencer, informasjonsoverflod eller youtube-kanal heller. Men de kunne da masse likevel. De lærte av hverandre, de som var eldre og av naturen. Den gangen hadde vi tid og rom til å lære både om og av naturen rundt oss. Vi kunne blomstene i enga, hvilke som var bra for husdyra våre og hvilke som ikke var det. Vi hadde kunnskap om trekkfuglene, og hadde mange råd og tegn knyttet til deres ankomst og adferd. Folk brukte årevis på en enkelt reise, kanskje til et sted i Danmark, Tyskland eller Italia. Det tok tid, kostet masse penger og man måtte tjener nye penger underveis.

Man tok kanskje arbeid på en gård, eller hos en håndverker. Slik lærte man av folk, kultur og natur underveis, og man kunne overbringe egne erfaringer og kunnskap til de man besøkte. Den gang da, da reiser tok tid, rakk hodet å holde tritt med kroppen. De hadde det travelt i perioder, men det var likevel det jeg kaller naturlig stress.

“Jeg ser at mange av artene som var vanlige da vi var guttunger, er på vei ut av historien. Men dette kan ikke forstås av mennesker som ikke ser forskjellen på en pilfink og en gråspurv.” – Ingvar Ambjørnsen

Skal vil reise baklengs inn i fremtiden?

Så ønsker vi oss tilbake dit, da reiser tok tid? Skal vi romantisere «gamle dager» til de grader at de blir et mål for samfunnet i dag? Tja, kanskje? Det globale miljøet ville takke oss om vi brukte fly sjeldnere, og bil mindre. Jeg tror i alle fall at vi har godt av å la kroppen ta igjen hodet, la humla suse uten å ta bilde av den til facebook-kontoen vår. Jeg tror også at om vi streber litt etter tida da verden gikk saktere, så får vi tid til å lære mer om de nære tingene. Kanskje ikke ting som betyr så mye sett med dagens øyne, men slike ting som at linerla kom ei uke seinere i år enn i fjor, mens fjellvåken derimot var tidlig ute i år.

– Jeg ser at mange av artene som var vanlige da vi var guttunger, er på vei ut av historien. Men dette kan ikke forstås av mennesker som ikke ser forskjellen på en pilfink og en gråspurv. Problemet eksisterer ikke i deres verden. Heller ikke at insektene forsvinner blir oppfatta. Lærer vi ungene fuglene å kjenne, er sannsynligheten stor for at de viser større vett enn det vi har gjort. Dette er ord fra Ingvar Ambjørnsen, forfatter og fuglekjenner. Han har levd litt lenger enn internett og de aller fleste infuencere. Jeg sier meg enig, og tror han har inderlig rett. For det første er det viktig at vi kjenner naturen rundt oss, rett og slett fordi det er spennende og nyttig. Men også fordi det er vanskelig å akseptere at «noen vi kjenner» forsvinner fra historien. Den siste setningen i sitatet fra Ambjørnsen er kanskje likevel den viktigste. Han har tro på ungdom og fremtidige generasjoner, og det er et viktig poeng! Men det forutsetter altså at vi som sitter på kunnskap om naturen rundt oss deler av denne kunnskapen, viser den frem og byr på oss selv og det vi kan. Vi må tørre å vise frem at vi bryr oss om både ungdommene og naturen. Ikke bare globalt, men også nasjonalt og lokalt. Nærnatur er like sårbar og verdifull som store regnskoger i fjerne himmelstrøk.

Men altså, tilbake til praten om «gamle dager». Kanskje kan tanken og bevisstgjøringen rundt dette gjøre verden til et grønnere sted, men hva med fysikken vår? Hva vil en slik endring i tankesett gjøre med kroppen vår? Vi trener jo mer enn noen gang, både inne og ute, men er det like variert som da stort sett alle jobbet i en eller annen primærnæring? Tja, det vil nok avhenge av hvem du snakker med. Selv om mange er spesialister i en konkret idrettsgren, vil nok mange også hevde de er opptatt av variasjon. Og nei, det er ikke sikkert at verden var så helsemessig fantastisk for de som levde før heller. Det må være grenser for romantisering. Folk jobbet hardt, det var lange dager, med tungt, og i beste fall, mekanisk verktøy. Det var liten tanke for sikkerhet, så det var mange og alvorlige skader. De langvarige konsekvensene var umulige å unngå. Slitasje i knær og rygg var sikkert standard. Bønder og gruvearbeidere plagdes med lungene. Fiskere datt på sjøen og tømmerhuggere kom i klem mellom stokker eller frøs av seg fingre og tær i vinterkulda. Imens var kjerring og unger hjemme, de henta vann i bekken og måtte sikkert springe over tunet i vinternatta for et dobesøk. De alle fleste ble dermed utslitt tidlig, og gjennomsnittlig levealder var betydelig lavere enn i dag. Og de brydde seg nok fint lite i om det var gråspurv eller pilfink som hadde rede oppunder takskjegget. Men de visste det. De registrerte når linerla kom, og smilte litt for seg selv når de hørte gjøken første gangen om våren. Dette var viktige tegn på kalenderen, tegn som skulle kunne si noe om fremtiden og som man hadde kontroll på.

Men likevel, vi vil jo ikke tilbake til «gamle dager». Enten vi tenker femti eller hundre år tilbake. Til det var komforten for dårlig, ting tok for lang tid, og kunnskap og informasjon var mangelfull. Kanskje vi kan ønske oss en en litt mer «saktegående» verden en gang iblant likevel, og ta innover oss at kunsten å rusle kan ha noe for seg?

Oppskrift på rusling

Vi har godt av å bruk tid på å rusle. Ikke jogge. Ikke telle skritt eller måle puls. Men putte hendene i lommene, ta et skikkelige magadrag med frisk luft, og så bare rusle langs en skogsti. Ikke ta opp mobilen, la for all del smart-klokka og høretelefonene ligge hjemme. Vær bevisst på at du ikke måler eller teller noe som helst. Du forholder deg ikke til sosiale medier. Ha fokus på å tømme hodet. Sett deg på en stein eller inntil en trestamme, lukk øynene og lytt. Prøv å skille lydene fra hverandre. La vinden i trekronene suse, prøv om du kan gjette om det er mye eller lite vann i elva, lær sangen til fuglen som kvitrer over hodet ditt. Husk å slå det opp når du kommer hjem, kanskje var det bokfinken? Når du har sittet der en stund rusler du videre. Med hendene i lommene, du skal gå så sakte at du ikke kjenner pulsen i tinningen eller blodsmak i munnen. Du skal ikke bli andpusten heller. Se deg rundt. Smak på gjøksyra om det ikke er for langt utpå sommeren. Kanskje kommer du plutselig på at noen har sagt at man kan spise granskudd. Prøv da vel.  Plukk opp en tusenfryd og se om du får ja eller nei fra den. Vær bevisst på at du puster med magen. Kjenn at du senker skuldrene. Kanskje legger du plutselig merke til en utydelig gammel sti som tar av fra den stien du allerede er på, en du ikke har lagt merke til før. Følg den. Kanskje kommer du over noen falleferdige rester etter et gammelt hus. Se for deg de som en gang eide det. Hvem var de? Hva brukte de hytta til? Bodde de der langt inne i skogen, eller var det en seter eller jaktkoie? Hvorfor bygde de den akkurat der? Var det kanskje utsikt her den gangen? Jaktterreng? Slåttemark? Ta deg tid til å undres. Når du har ruslet en stund, når du kjenner at begge beina er i bakken, pust og puls går rolig, lungene er fulle av frisk luft uten å være slitne, og skuldrene har slutta å «kile deg bak ørene», da skal du rusle hjem. Da kan du kjenne etter og innse at du ikke har tenkt på jobben på ei god stund. Ikke regninger eller at huset må males heller. Og facebook har du ikke ofret en tanke siden frokost. Og du skal ikke se bort ifra at hodet ditt har ryddet imens, organisert og kartlagt tanker og planer. Uten at du vet det. Slik at når kvelden kommer kan det godt tenkes det dukker opp en idé du virkelig trenger. Noe du har god bruk for på jobb eller en plan om en fin tur du kan ta med familien. Nå har hodet tatt igjen kroppen, og du er klar for mer av livet.

Ta deg en rusletur i sommer, det gjør godt for kropp og sjel!

Leave a Reply

Your email address will not be published.