– Bestemmer? Hva da? – Belønninga, selvsagt! – Hårreisende! Det er da jeg som bestemmer?! Jeg bestemmer i grunnen alt som har med dyret å gjøre, også belønninga.
Ja, det var min første tanke da jeg fikk høre utsagnet over. Det er mange år siden nå, og jeg har tenkt på mye på det som ble sagt siden den gang.
La meg bare si det med én gang; bikkjer og folk fungerer fascinerende likt når det kommer til motivasjon og belønning. I prinsippet, i det minste. Derfor tar jeg meg den friheten å omformulere overskrifta til «Det er mottaker som bestemmer belønninga». Denne teksten skal handle om forklaringa på dette, og noen tanker som kretser rundt temaet motivasjon, belønning, drivkraft og mestring.
Belønning
Først må jeg si noe om hva jeg mener med «belønning». Belønning er noe mottaker ikke selv kan gjøre krav på eller legge forutsetninger til grunn for. Det er en påskjønnelse som blir gitt av avsender, i forbindelse med en konkret episode eller måloppnåelse.
Belønning må oppleves positiv for mottakeren, og mottakere er som kjent forskjellige. La oss for eksempel si at alle på fotballaget skal få «noe godt» når de vinner neste hjemmekamp – en relativt kjent situasjon, for det er nemlig et godt lag vi snakker om, med sterke odds for seier på hjemmebane. Inne i hodene hos mottakerne vil det da dukke opp tanker om hva dette «noe godt» kan være. Hos noen kan det være bløtkake, noen ser for seg et glass vin, noen drømmer om en dag på spa, en annen kanskje en god film, en ønsker seg storbyferie, mens andre en tur til fjells. Det vil sikkert også dukke opp tanker i noen hoder som ikke gjør seg like bra ute i offentligheten. Poenget er at det blir umulig for treneren å gi alle den belønninga de vil ha. For å omgå dette problemet kan treneren spisse tilbudet sitt, og si at spillerne skal få «sjokolade» etter neste hjemmeseier, det begrenser jo variasjonen av forestillinger en hel del hos mottakerne. Likevel; noen ser for seg ei stor plate melkesjokolade, mens andre ønsker seg «Plum Madeira» fra Anton Berg. Ytterpunktene er fremdeles store. Det er med andre ord vanskelig, om ikke umulig, å være utenfor hodet til mottakeren og skal presentere en belønning. Dessuten; hva med de som ikke kan spise – eller ikke liker – sjokolade? De vil jo ikke oppfatte «sjokolade» som belønning i det hele tatt.
Så kan alternativet være å selv fortelle hva man ønsker seg i belønning? Det vil ikke fungerer som belønning. Som nevnt tidligere; belønning er en påskjønnelse, hvis man selv må si at «jeg vil ha» sånn og slik for å gjennomføre en konkret utfordring. Det vil ikke oppleves som en belønning, men mer som at man selv stiller krav. Jeg kjenner at det til og med kan oppleves som et veldig barnlig krav. Derimot kan jeg gi meg selv belønning. Jeg kan si til meg selv at når jeg er ferdig med denne teksten, skal jeg ta en kopp kaffe. Da vil jeg kanskje øke fokus, tenke og skrive effektivt, med den kaffepausen foran meg som en slags gulrot på pinne. Slik belønning vil i mange tilfeller fungere både på lang- og kortsiktige mål, men vil vi være «strenge nok» mot oss selv? Vil vi klare å løfte kravene før vi får belønning neste gang? Eller er det slik at vi allerede stiller for høye krav før vi gir oss selv belønning?
Det bringer meg over på en litt annen sak – og et annet problem med belønning; hva om kravet for å få utløst belønningen – altså målet – oppleves å ligge for høyt? Hvis målet oppleves som uoppnåelig for mottakeren av belønninga, vil i det hele tatt belønningen virke? Eller kan den faktisk ha motsatt effekt? Kan vi bli demotiverte av for høye krav?
Motivasjon og drivkraft
Jeg må innom begrepene «motivasjon» og «drivkraft», og her er vi muligens ved en eller annen kjerne. Hvis motivasjon er motoren i oss, så er drivkreftene bensinen som holder motoren i gang. Drivkreftene er «bensinen i menneskemaskinen» om du vil. Det hjelper med andre ord ikke med all verdens motor (les; fysikk / anatomi / intelligens / utseende / talent, alt etter hva vi snakker om), hvis du ikke har bensin (altså drivkraft eller vilje, om du vil) til å bruke den. Med andre ord; alle spillerne på fotballaget vi var innom tidligere, er håndplukket fra en stor samling spillere som drømmer om å få spille på dette laget. De har trolig derfor den aller beste motoren (altså fysikken) til å gjøre den jobben de skal gjøre. Men har de bensin nok? Har de den indre drivkraften som, ikke bare får dem opp om morgenen og på trening hver eneste dag, men også gjør at de time etter time, dag etter dag yter sitt aller beste for laget, idretten og hverandre?
Alle kan nok oppleve en varierende grad av denne driven. Noen dager er vi på hugget og ivrige, andre dager er tyngre. Hva kommer det av? Tja, det er ikke godt å si, men det beviser i alle fall at drivkraften vår påvirkes av ytre faktorer. Og hvis det er slik, så kan den også påvirkes bevist, ikke sant? Kanskje er det her ledelse, trenere og sjefer, skal legge fokuset?
Jeg tror det. Jeg tror at ved å motivere, oppmuntre og heie oppnår hver eneste leder like mye som når hun belønner. Det er hyggelig med kake, for all del. Men det er kortsiktig og tidsbegrenset. Motivasjon varer lengere, mye lengere. Her kommer nemlig følelser inn i bildet. Følelser som lojalitet, respekt og tillitt. Enten vi vil eller ikke; vi har følelser på jobb, på trening og på skolen. Følelser ligger til grunn for relasjoner, og vi har relasjoner med andre rundt oss. Det kan være følelsen av å høre til, varmen i magen når noen smiler når de ser deg. Stoltheten etter å ha sagt noe i et møte som andre sa seg enige i, nikket gjenkjennende til. Samhørigheten av å le sammen andre. Lagfølelsen av å nå et felles mål.
Selvsagt finnes det minst ett «men». Dette forutsetter nemlig at ledelse og arbeidsmiljø (eller fellesskap) har skapt en grunnmur å bygge lagfølelse, respekt, tillitt og lojalitet på. At det er overskudd av positive følelser og relasjoner. For motivasjon, drivkraft og vilje, må brukes i riktig retning. Den må være positiv. Blir den negativ blir det demotivasjon. Her er vi inne på faren ved å bevege seg ut i å bruke motivasjon i seg selv som belønning; slår det feil er det ofte veldig vanskelig å rette opp. Har man mistet tillitt, lojalitet eller respekt, tar det tid å bygge den opp igjen. Og som leder, trener, arbeidsgiver – eller arbeidstaker – har man kanskje ikke den tiden. Eller man er ikke interessert nok til å benytte den.
Løsningen?
Mange av oss har vært så heldige at vi har sett friske, små barn vokse opp. De hermer ansiktsuttrykk, de smaker på alt og de lærer å gå. Blant mye annet. Mang en gang har vi latt oss fascinere av deres enorme vilje til å fortsette. De feiler og faller, slår seg kanskje, gråter en skvett, men reiser seg. Igjen og igjen. Har vi noen gang opplevd et barn som har gitt opp? Som ikke vil lære å gå, selv om alt fysisk er lagt til rette for at det skal kunne gå? Har du de samme erfaringene som meg så har du ikke det. Den kraften i oss som «tvinger» oss til å gå er enormt sterk. Hva er motivasjonen bak denne trangen? Hva fyrer opp lysten til å prøve igjen og igjen? Mestring! Vi klarer. Merker at vi blir sterkere, bedre, klokere, morsommere, raskere. Små barn lykkes og blir for hver dag herre over nye ting i livet. Dette gir en god følelse i kroppen og de vil helt av seg selv motiveres til å gå videre. Både fysisk og mentalt. De spør og undres. Smaker. Hopper. Løper. Noen ganger går det galt, og man lærer at å trikse fotball i trappa ikke er så lurt. Men triksing av fotball og trapp hver for seg kan utvikles!
Så spørsmålet ligger i «Kan også voksne motiveres av mestring?». Ja, det er klart! Ingen tror vel at håpet om en varm dusj var nok til å dra Lars Monsen i tre måneder gjennom Canadas villmark! Nei, det var nok heller mestringsfølelsen, det å klare. For sin egen del. «Klare selv» som vi ofte hører barn si, forresten. Problemet er bare det at vi allerede i barnealderen lærer konseptet «belønning», da ofte i form av en appelsin når vi har gått så og så langt på tur. Eller vært stille lenge nok til at mor får gjort ferdig teamsmøtet. På skolen får vi karakterer i belønning hvis vi er flinke nok. Ofte i stedet for hjelp til å mestre, eller tenning av «nysgjerrighetsbålet». Mange får penger for alle målene de har scora på fotballkampen når de kommer hjem, i stedet for heiarop fra sidelinja. Vi lærer at belønning er det vi skal strekke oss etter. Ikke den gode følelsen den indre driven gir oss. Og slik mister vi kontrollen og kunnskapen om motivasjon, for motivasjon er en egenskap som kan endres, påvirkes og styrkes. Den må ikke glemmes eller neglisjeres, men trenes og brukes.
Fortsettelsen
Kan vi det bidra selv? Motivasjon, drivkraft og mestring er altså ting vi selv kan kontrollere, endre og forsterke. Øvelse gjør som kjent mester, også når det kommer til mestring. Motivasjon er en ferdighet som kan trenes og utvikles, dette vet blant annet toppidrettsutøvere mye om. Arbeid og trening rundt dette er et stort og spennende fagfelt, som kan relateres til idrett, ledelse, barneoppdragelse, undervisning og mye mer. Det blir litt voldsomt å ta tak i her.
Jeg hadde også en plan om å skrive noen tanker om hva som skjer med oss hvis belønning frarøves oss. Og hva hvis grunnleggende følelser blir snudd fra positiv til negativ, eller hvis drivkraften går tom. Her har jeg flere spørsmål jeg mangler svar på, men som kanskje kan luftes for omverden. Jeg kommer tilbake til det, en tekst til om motivasjon og demotivasjon, kanskje.
Takk for oppmerksomheten!
PS: Her er noen definisjoner som ligger til grunn for teksten. Jeg har tatt de med for at alle skal kunne ha en felles forståelse av teksten og begrepene i den.
Belønning; noe mottaker ikke kan gjøre krav på eller legge forutsetninger til grunn for, en påskjønnelse som blir gitt av avsender. Konkret episode, mål eller tidsperiode.
Motivasjon; Det samme som drivkraft
Drivkraft; kraft som setter og holder en maskin i gang. Det er denne som gjør at vi yter, og holder oss i gang – dette er bensinen i menneskemotoren.
Motivere; skape lyst og ønske, påvirke, oppmuntre. Være innstilt på / ha lyst til
Mestre; beherske, lykkes med, få til, greie, være herre over.