Ett år etter lock down

Ett år etter lock down

I dag er det ett år siden vi ble kalt inn på møterommet på jobb, og fikk beskjeden om lock-down. Jeg var en av de heldige under denne situasjonen og her får du min historie om hvordan de neste ukene våren 2020 opplevdes.

Vår leder var alvorstynget men positiv. Etter en hektisk møtevirksomhet med toppledelse så var det vår avdeling sin tur. Vi fikk en kort status, stående faktisk som om vi var i et fem-minutters morgenmøte, og beskjed om å ta med oss skjerm, docking til den bærbare maskina og det vi eventuelt trengte for å kunne jobbe på hjemmekontor. Det var tydelige beskjeder, det var rolig og gjennomtenkt og det var, sett i ettertid, fantastisk håndtert. Det var rom for at alle kunne hjelpe hverandre til å oppnå en god arbeidssituasjon. Vi jobbet sammen for å kartlegge og hjalp hverandre til å avdekke hva vi trengte for å få gjøre jobben vår.

Hele veien følte jeg at jeg fikk nok informasjon og at jeg fikk de beste muligheter til å kunne fortsette jobben min hjemmefra.

skjermbilde
Hele virksomheten ble sendt hjem og alt stengte ned.

Da pandemien slo til våren 2020 og Norge stengte ned var jeg var midt i sluttspurten på et prosjekt med utvikling og implementering av kjernesystemer for virksomheten, og enhver forsinkelse var ugrei. Men alt dette ble det lagt til rette for. Det ble ordnet tilganger, vi fikk satt opp hjemmekontor og så var det en utrolig smidighet i forhold til møtestrukturer.

En av de mange dagene alene på hjemmekontor

Jeg var prosjektleder og oppdaget allerede i den første hele uken hjemme at å fortsette dette som om vi var på kontoret ikke var optimalt. Vi mistet kontroll. Vi mistet samspill. Hva kunne vi gjøre for å få oversikt når vi satt på hjemmekontorer spredt rundt omkring? Vi startet med morgenmøter på teams. Daily Stand-Up. En kjapp fot i bakken med fordeling av oppgaver og status på hvordan vi hadde det, hvilke ressurser vi hadde tilgjengelig og hva som skulle utføres. Det ble satt av 15 min men vi brukte av og til mindre tid og av og til mer. Møtene ga oss teamfølelsen tilbake i prosjektet og oversikt og kontroll på både delleveranser og prosjektet sett under ett.

I tillegg til teamet rundt prosjektet hadde vi jo også andre oppgaver og var en del av en avdeling, og vi hadde en leder som holdt oss sammen. Han økte frekvensen på avdelingsmøte fra en gang i uka til to. Den første ble brukt til å gå igjennom arbeidsoppgaver, det andre ble brukt til en avsjekk på hvordan man hadde det. Om man følte man strakk til, om man følte man hadde noe å gjøre og det hadde en mer menneskelig form over seg om jeg kan si det slik. Vår leder la til rette for dialog.

Jeg hadde bursdag i denne perioden. Jeg sto opp og var alene i huset. Alene på hjemmekontor hadde allerede blitt det nye normale, og jeg forventet ikke stort av dagen. Jeg kikket meg rundt og kjente litt på ensomheten. Huset var tomt, familie var ikke hjemme, det var bare jeg hjemme.

Så kom avdelingsmøtet i en ellers litt ambivalent dag. Jeg hadde ikke slått på kamera en gang, jeg ville bare få dette overstått. Men hva skjedde – verdens beste sjef og kollegaer sang. De sang faktisk på teams. Har du noen ide om hvordan det høres ut når man prøver å synge sammen på teams? La meg bare si at det er utrolig vanskelig. Men mine kollegaer gjorde det, de sang “hurra for deg” mens de tidvis lo og det hele var utrolig kjekt. Jeg syntes der og da at det var det aller mest vakre jeg noen sinne hadde hørt. Det sier vel en del om å være isolert og betydningen av kollegaer. Det var fint. Det var nært. Folk trenger folk.

På tross av at vi satt på hvert vår kontor så følte jeg meg hele tiden som en del av et team

Etter hvert løsnet restriksjonene, prosjektet har også blitt sluttført (litt forsinket) og verden begynner så smått å komme tilbake til normalen. Men for meg vil denne opplevelsen under lock down i pandemi være noe av det viktigste jeg tar med meg i lærdom angående ledelse. Det å være tilstede for de du leder, det å bry seg og gjøre seg tilgjengelig. Jeg visste at lederen min var tilgjengelig, jeg kunne spørre når jeg var bekymret i forhold til familie i høyrisiko-grupper, og jeg fikk alltid svar. Jeg ble alltid møtt med forståelse og svar. Jeg har vel aldri hatt så god arbeidskapasitet samtidig som jeg har vært så sårbar som jeg var for ett år siden, men ved hjelp av en fantastisk leder og gode kollegaer så fikk jeg utnyttet alt maksimalt!

Takk for en lærerik opplevelse og takk for at jeg fikk oppleve følelsen av å være en del av et lag selv om vi satt hver for oss!

Leave a Reply

Your email address will not be published.