Endring

Jeg har jobbet med forbedringer og stadige endringer i flere år, og har alltid hatt fokus på hvordan endringer føles for de som står midt oppe i det. Hvordan er det egentlig for de som er midt oppe i en endringsprosess, uavhengig om prosessen er frivillig eller påtvunget. Hvordan føles det for arbeideren som hele arbeidskarrièren har forholdt seg til papir, å plutselig skulle måtte bruke en pc? Klart får man høre alle fordelene, alt som blir bedre og mer effektivt — men hvordan føles det?

Jeg trodde jeg skjønte det, at jeg viste det. Jeg trodde iallefall at jeg husket. Jeg trodde jeg kunne leve meg inn og forstå hvordan det var. Kjenne og forstå følelsen. Men jeg hadde glemt. Så plutselig sto jeg der selv.

Det var utrygt, og det skal være utrygt. Man er sårbar og i ukjent farvann. Og det går fremover. Når vi våger oss ut i ukjent farvann så går det uansett en eller annen vei. Vi gjør noe og vi lærer. Vi tar til oss nye inntrykk og vi får nye perspektiv. Som oftest vokser vi så smått, om ikke annet så fordi vi føler mestringen av å klare det som for kun kort tid siden var ukjent.

Plutselig sto jeg selv overfor så store endringer at jeg ikke aldeles visste hvor jeg skulle vende fokus. Den følelsen av maktesløshet. Jeg følte meg maktesløs fordi jeg ikke hadde oversikt. Det er lett å gå i den “fella” når man ikke kjenner konsekvensen av endringene. Hvordan vet man at man er på riktig vei?

Jeg vendte mitt fokus mot jobb. Hvordan fikk vi tak i de som strevde når det var som verst? Når vi gikk fra papirbasert til digital hverdag? Vi lot de bli hørt, og vi sørget for at de ble sett. Den aller viktigste nøkkelen var at kolleger alltid har lov til å hjelpe hverandre. Plutselig var rollene snudd om og den unge jyplingen som alltid før hadde vært læregutten, var nå en ressurs for å lære bort til mer eldre og erfarne kolleger. Og det ble mestring. Kanskje ikke like viktig og altoppslukende for alle, men for noen ble det en ny verden.

Slik var det nå hos meg og. Jeg sto der på terskelen og klarte ikke å se. Jeg fikk ikke til å se alt. Hva skal jeg? Hvor skal jeg? Klarer jeg dette? Til å være en over gjennomsnittlig analytisk person var det fascinerende hvordan alt kortsluttet. Jeg ble blank. Rett og slett blank. Det jeg trengte mer enn noe var noen. Noen som så meg og var der. Ikke noen som nødvendigvis forsto, men som var der for meg. Og jeg hadde det. Noen var der, akkurat da det trengtes som mest.

Rett som det var kom nemlig huet på plass igjen. Tankene begynte så smått å dreie seg om muligheter istedet for maktesløshet. Min verden var normal igjen. Med meg har jeg nå følelsen som jeg ble minnet på, og som jeg ser viktigheten av. Følelsen av maktesløshet som jeg ble kvitt ved hjelp av andre.

Neste gang skal jeg prøve å rekke ut hånda bittelitt før.