Min Tante Båt lærte meg å puste. Hun lærte meg å stå på hodet og kjenne lufta komme inn i kroppen, kjenne hvordan pusten gjorde at hele kroppen følte seg bedre. Jeg pusta nemlig feil. En liten kropp som hadde vært inn og ut av sykehus. Som hadde ligget på isolat, stått på den ene siden av glassdøra og sett de langt sykere barna leke seg sammen, den lille kroppen pusta feil. Tante Båt fjernet resten av verden. Hun lot meg konsentrere meg om å puste, ga meg den enkleste oppgave. Kjenn magen din sa hun, la magen vokse når du puster inn. Kjenn hvordan den blir mindre når du puster ut. Det var den eneste oppgaven. Kjenne magen mens jeg pustet. Og der og da forsvant resten av verden. Der forsvant behovet for å rase rundt og rundt. Jeg pustet. Og jeg fikk se. Jeg fikk oppleve krystallklare øyeblikk.
“Tante Båt fjernet resten av verden. Hun lot meg konsentrere meg om å puste, ga meg den enkleste oppgave.”
Min Tante Båt bodde i Orkanger den gangen. I et hus fylt av spennende ting. Hun hadde store elefantfigurer og en puff som var rund og akkurat passe myk. Det var en mann i huset som hadde verdens lidelse på sine skuldre, og pene pyntede kister. Det var vakre ting som hun selv hadde hentet med seg fra steder langt, langt borte. Min Tante Båt ga meg muligheten til å drømme meg bort i en annen verden som hun tok med seg hjem.
Jeg var også den første i klassen som fikk keyboard, et lite casio Pt-87 keyboard som Tante Båt hadde tatt med hjem fra et sted langt, langt borte. Jeg spilte hele tiden, lærte meg alt fra gamle slagere til nasjonalsangen. Jeg var iherdig, glemte nesten å puste! Det var så innmari stas, og i ettertid kan man jo lure på om de andre på bussen syntes det var like stas. Så om du på tidlig 80-tallet satt på en buss i Trondheim og holdt på å gå fra vettet på grunn av stakkato spilling på et keyboard, så sier jeg herved unnskyld!
Tante Båt lagde løksuppe. Verdens beste franske løksuppe, og hun hadde dataspill. Dataspill der man skulle beregne motorkapasiteteten til et skip i forhold til vind og vær og ikke minst havstrømmene. Kan hende var det ikke et dataspill, men trening for de som var på båten, men beregningene var jo lek. Det å sitte og se hvordan mine beregninger gjorde at båten klarte seg, eller gikk på grunn. Min Tante Båt lærte meg å puste, lærte meg å nyte, lærte meg at å jobbe er å leke.
Tante Båt døde så altfor tidlig da jeg var 19 år. De beste drar først sa de. Verden stoppet opp og jeg pustet med magen. Jeg satt i kapellet og hørte familien gråte mens jeg gråt selv. Jeg pustet. Jeg kunne puste som Tante Båt lærte meg. Sorgen ble til savn, savnet ble til takknemlighet. Takknemlighet over alt hun rakk å lære meg, takknemlighet over at jeg rakk å se hennes verden og forsto hva hun ville fortelle.
Min Tante Båt er fortsatt med meg hver eneste dag. Jeg har en kiste hjemme som hun har tatt med fra Kina. Av og til løfter jeg på lokket. Når jeg åpner det, kjenner jeg den spesielle lukten. Lukten som jeg husker krystallklart fra da jeg var liten. Og jeg får bilder, krystallklare bilder om bygninger, mennesker og opplevelser kommer til meg.
Jeg er tilstede i øyeblikket, slik jeg var som liten.
Jeg puster.
One thought on “Tante Båt”